Förskolans dokumentations- och bedömningspraktik. En diskursanalys av förskollärares gemensamma tal om dokumentation och bedömning

Formålet med studien er å bidra med kunnskap om dokumentasjonsarbeid og vurderingspraksiser i barnehagen. Fokuset ligger på barnehagelærernes samtaler om dokumentasjon og vurdering, og hvordan diskurser om dokumentasjonsarbeid og vurderingspraksiser blir opprettholdt, utfordret eller gjenskapt.

Resultatene viser at barnehagelærerne snakker om dokumentasjon som noe som blir regulert med læreplanen som autoritet. I tillegg ser de på dokumentasjonsarbeidet som noe som virker fordelaktig for barnehagen og de ansattes rykte, barnas utvikling og barnehagens utvikling. Dokumentasjon blir også omtalt som et verktøy for å jobbe med barnas interesser og innflytelse. Alle disse talehandlingene legitimerer dokumentasjonsarbeidet i barnehagen.

I kontrast til dette, er det noen få talehandlinger som stiller spørsmål ved barnehagens dokumentasjonspraksiser. Spørsmålet om barnehagene fungerer som en «Big Brother»-verden blir stilt. Fotografier og film trer fram som særlig viktige dokumentasjonsverktøy med gode følger for barnas utvikling, synliggjøring av organisasjonen for omsorgspersonene og for å sette lys på læring. Barnas deltakelse i dokumentasjonsarbeidet blir rettferdiggjort av barnehagelærerne på flere måter til tross for at barna har få muligheter til å motsette seg dokumentasjonen.

Barnehagelærerne demonstrerer både nødvendigheten og ønskverdigheten av vurderingsbegrepet i barnehagens dokumentasjon- og vurderingsarbeid. Samtalene viser høy semantisk modalitet når barnehagelærerne utrykker motvilje mot å vurdere enkeltbarn, men samtidig innrømmer at dette er noe de må gjøre. De legitimerer dette gjennom påstander om at vurderingen er til det beste for barna. Vurdering av sammenhengen mellom aktiviteter og barnas handlinger trer fram som ønskverdig gjennom samtalene.     

I analysen av hvordan barnehagelærere snakker om dokumentasjon og vurdering, har forfatteren identifisert fem ulike måter å referere til disse prosessene på. Dette gjelder diskurser om maktstrukturer, læring, profesjonalisering, digitalisering og velferd.

Metodikken i studien baserer seg på Norman Fairclough sin kritiske diskursanalyse. Utgangspunktet for studien er måten barnehagelærerne gjennom sine talehandlinger utrykker hva de ser på som sunn fornuft med tanke på dokumentasjon og vurdering. Datamaterialet ble innhentet gjennom to fokusgrupper med til sammen ti barnehagelærere. Barnehagelærernes talehandlinger ble analysert gjennom analysebegrepene modalitet og legitimitet.

Virtanen, M. (2018). “Förskolans dokumentations- och bedömningspraktik. En diskursanalys av förskollärares gemensamma tal om dokumentation och bedömning». Akademisk avhandling. Linnéuniversitetet.