Formning i barnehagen i lys av Reggio Emilias atelierkultur.

Formålet med avhandlingen er å undersøke forholdet mellom Reggio Emilias atelierkultur og formingsfaget i barnehagen samt å undersøke læreprosessene som foregår i en Reggio Emelia-inspirert barnehage.

Forfatteren konkluderer at inspirasjonen fra Reggio Emilias atelierkultur har en positiv innvirkning på den formingsfaglige virksomheten i den aktuelle barnehagen.

Læringspotensialet ved å benytte Reggio Emilia i formingsfaget kommer til syne i resultatene. Den pedagogiske praksisen som beskrives, er lekende og eksperimentell og stimulerer barnas sanseopplevelser og nysgjerrighet i samspill med materialer og redskaper. På grunnlag av datamaterialet identifiserer forfatteren tre overordnede temaer: (1) det fysiske miljøet, (2) relasjoner og handlinger i samspill og (3) uttrykksformer og formuttrykk.

Det fysiske miljøet i barnehagen omfatter både inne- og uteområdet. Uteområdet er preget av åpen natur, som innbyr til allsidig lek og skapende arbeid. Studien viser at de mange overflatene i barnehagens uterom gir fysiske, taktile og visuelle overraskelser og variasjon. Ting brukes i konstruksjoner av forskjellig slag, og i barnehagen legges det vekt på at barna skal lære å mestre verktøy. Inneområdet innbyr til fellesskap, men gjør det også mulig å trekke seg tilbake.

Videre peker studien på at relasjoner og handlinger i samspill ikke er begrenset til forhold mellom mennesker, men også omfatter samspill mellom barn, voksne, materialer og redskaper. Barnehagen har en klar målsetting om at barna skal lære seg å bli selvstendige. Barna får hjelp til å bruke redskaper slik at de kan utføre oppgaver selv, for eksempel å bruke en skammel til å nå ting. Barna utforsker også redskapene selv og finner ut hva de kan brukes til, og hvordan de kan hjelpe dem med å utforske verden.

Forfatteren finner også at de voksnes handlinger i samspill med barn, redskaper og materialer kjennetegnes av at de voksne handler sammen med barnet, inviterer til noe, og i enkelte tilfeller overtar styringen for barna. De voksne instruerer, veileder og viser, men kan også avlede og avspore barna fra å bli kjent med et materiale. I enkelte tilfeller kan de voksne også avvise eller ekskludere barn fra fellesskap som omfatter samspill med materialer. Dette utspiller seg for eksempel i en situasjon hvor et barn og en voksen samarbeider nært om å konstruere bokstaver med byggeklosser, og hvor to barn blir avvist fra å delta.

Avslutningsvis viser studien at både barn og voksne i barnehagen uttrykker seg gjennom en rekke formingsfaglige uttrykksformer, og at barnehagen bærer tydelig preg av de formuttrykkene som er resultater av slike prosesser. Konstruksjon som uttrykksform har en stor plass. Bygging (for eksempel å bygge et tårn av klosser) styres i de fleste tilfeller av barn uten at voksne griper inn rent fysisk. Konstruksjoner av bestemte gjenstander er i høyere grad voksenstyrt. Ifølge forfatteren kan dette føre til to ting: Barnet bidrar til å forme et felles formuttrykk, eller den voksne overtar prosessen på vegne av barnet. Det arbeides systematisk med å utvikle barns bildespråk, både individuelt og i grupper, sammen med en aktivt samtalende voksen. Skjønnhet fremstår som en verdi i barnehagen, og de voksne bruker tid og krefter på å gjøre barnehagen til et vakkert sted å være.

Avhandlingen bygger på data fra en Reggio Emilia-inspirert barnehage med 56 barn og 17 voksne. Forfatteren har utført feltarbeid over en periode på fire måneder, og datamaterialet består av dokumenter fra barnehagen (for eksempel møtereferater), feltnotater, bilder, videoopptak og intervjuer med personalet og lederen i barnehagen.

Carlsen, K. (2015). Formning i barnehagen i lys av Reggio Emilias atelierkultur. Åbo: Åbo Akademis forläg.