Å gjøre demokrati i barnehagens kommunikative fellesskap. En studie av de yngste barna sitt språk, barnehagen sin relasjonelle og romlige kvalitet og dets betydning for de yngste barna sin tilgang og meddelelse av livsverden i barnehagen

Formålet med studien er å undersøke hvordan de yngste barnas språk og kommunikative handlinger kan forstås som initiativer til å delta i barnehagens kommunikative fellesskap. Videre utforsker forfatteren hvilke relasjonelle og romlige kvaliteter som påvirker de yngste barnas deltakelse og demokrati i barnehagen.

Forfatterens analyse peker på at de yngste barnas initiativer til å delta i kommunikative fellesskap kommer til uttrykk i fire gjentakende ikke-verbale handlinger:

(1) Kroppslige, lydløse handlinger, som å dra i barnehagelærerens genser eller peke. Ifølge forfatteren blir disse handlingene vanligvis ikke oppdaget i det store fellesskapet, men de kan få en annen synlighet i mindre fellesskap, som i sportsvognen.
(2) Ikke-verbalt språk med lyd, men uten stemme, som å klaske i bordet. Dette språket oppdages av fellesskapet, men fører ikke til dialog eller til at kontakten opprettholdes over tid.
(3) Barnas stemmer etterfulgt av høyt volum, som særlig gjør seg gjeldende når barnet vil opprette kontakt med fellesskapet, holde i gang dialogen eller få lov til å delta i fellesskapet uavhengig av størrelse.
(4) Barnas stemmer som i uttalt lyd, gråt og latter. Dette gjør seg gjeldende både i små og store kommunikative fellesskap.

Disse fire ikke-verbale handlingene gir barna forskjellige muligheter til å delta i fellesskapets dialoger og på den måten oppleve demokrati. Forfatteren peker på at de yngste barnas forutsetninger for ikke-verbal deltakelse i noen tilfeller vanskeliggjøres av den romlige dimensjonen, for eksempel når de blir plassert i høye barnestoler rundt et stort bord med avstand mellom seg. I den sammenhengen har sportsvognen med fire seter ifølge forfatteren et demokratisk potensial, ettersom den kan være møteplass som legger til rette for dialoger i et mindre fellesskap, der kropper og ansikter møtes og sitter tett.

Det empiriske materialet er hentet fra forfatterens masteravhandling og blir i denne studien gjenstand for en reanalyse. Empirien er samlet inn ved hjelp av videoobservasjon og feltnotater fra et feltarbeid i en barnehageavdeling med ni barn og fire voksne. Fem av barna var i alderen 1–2 år. Analysen retter søkelyset på de yngste barnas kommunikasjon. Forfatteren stiller følgende analytiske spørsmål: Hva kjennetegner barns differensierte, ikke-verbale språk og initiativer til å delta i kommunikative fellesskap? Hvordan blir disse initiativene tatt imot av fellesskapet, sett i sammenheng med barnas deltakelse og demokrati? Og hvordan fungerer forskjellige relasjonelle rom som arenaer for kommunikative fellesskap for de yngste barna? De relasjonelle rommene som står i sentrum for analysen, er måltidssituasjonen i barnehagen og en tur i en sportsvogn med fire seter. Analysen er inspirert av hermeneutikk og teori om andregangsanalyser.

Winje, A. K. (2017). Å gjøre demokrati i barnehagens kommunikative fellesskap. En studie av de yngste barna sitt språk, barnehagen sin relasjonelle og romlige kvalitet og dets betydning for de yngste barna sin tilgang og meddelelse av livsverden i barnehagen. Tidsskriftet Barn, 2017(4), 53-69.