Bekymringsbarn blir til: En institusjonell etnografi av tidlig innsats som styringsrasjonal i barnehagen

Formålet med studien er å undersøke hvordan tidlig innsats gjøres, hvordan tidlig innsats er sosialt organisert i barnehagen, og hva tidlig innsats gjør, sett fra barnehageansattes ståsted. Forfatteren ser tidlig innsats som et uklart og komplekst fenomen som kan romme forskjellige forståelser. Generelt handler tidlig innsats om å være særlig oppmerksom på de minste barna (0–6 år) og handle raskt når bekymringer oppstår og problemer identifiseres. Avhandlingen setter søkelys på medarbeidernes bekymringer for barn, deres forståelse av normalitet og avvik samt deres refleksjoner, handlinger og erfaringer med tidlig innsats.

Forfatteren finner at medarbeidernes bekymringer for barns livskvalitet og utvikling ofte oppstår som en ubehagelig magefølelse som er basert på observasjoner av barnet eller barnets samspill med andre. I analysen finner forfatteren tre typer bekymringstegn, det vil si bekymringer som knytter seg til: (1) egenskaper ved barnet eller barnets atferd, (2) forhold ved barnets familie og (3) forskjellige konkrete eller visuelle tegn, som blåmerker eller slitt tøy. Ifølge forfatteren gjør de forskjellige bekymringstegnene noe når de tildeles betydning som bekymringsmarkører, og det er som oftest en kombinasjon av disse tre tegnene som vekker bekymring hos medarbeiderne.

Forfatteren identifiserer to typer bekymring hos medarbeiderne: utviklingsbekymringer, som handler om forsinkelser eller avvik i barnets sosiale, språklige eller motoriske utvikling, og omsorgsbekymringer, som handler om forhold ved barnets omsorgssituasjon som anses å være utilfredsstillende og negative for barnet. Omsorgsbekymringer dreier seg ofte om at det er noe i relasjonen mellom barnet og dets foresatte som vekker uro hos medarbeiderne. Ifølge forfatteren legitimeres utviklingsbekymringer ut fra en forståelse av en normalutvikling som har røtter i utviklingspsykologi, mens omsorgsbekymringer ofte er vanskeligere å legitimere.

Når medarbeiderne skal avgjøre hva slags bekymring det er snakk om, finner det ofte sted en tekstliggjøring av barnet, som handler om å rettferdiggjøre og dokumentere bekymringen på en legitim måte. Studien viser at tidlig innsats blant annet handler om å kategorisere barn som forskjellige typer, for eksempel «et barn med forsinket utvikling» eller «et barn i risiko». Denne kategoriseringen av barnet er blant annet avgjørende for det videre handlingsforløpet og for medarbeidernes tverrfaglige samarbeid med andre fagpersoner utenfor barnehagen.

Utgangspunktet for avhandlingen er satsingen «Tidlig innsats for god start», som ble gjennomført i to kommuner i Aust-Agder fra 2010 til 2014. Målet med satsingen var å forbedre den tidlige innsatsen i de to kommunene, blant annet ved å styrke samarbeidet mellom barnehageansatte og andre kommunale fagpersoner. Videre ble medarbeidere i og rundt barnehagen tilbudt undervisning i observasjons- og vurderingsmetoden Kvello-modellen, som kan brukes til å identifisere barn i risiko. Modellen omfatter blant annet en liste over risiko- og beskyttelsesfaktorer som påvirker barns livskvalitet og utviklingsmuligheter. Hoveddelen av datamaterialet består av individuelle intervjuer og gruppeintervjuer med fjorten medarbeidere i fire barnehager fordelt på de to kommunene samt observasjon av personalmøter og kurs i Kvello-modellen. Forfatteren har også gjennomført individuelle intervjuer og gruppeintervjuer med ansatte i barnevernstjenesten, i PP-tjenesten og på helsestasjoner i de to kommunene og deltatt som observatør på blant annet tverrfaglige møter.

Nilsen, A. C. E. (2017). Bekymringsbarn blir til: En institusjonell etnografi av tidlig innsats som styringsrasjonal i barnehagen. Avhandling for graden doctor philosophiae i samfunnsvitenskap. Universitetet i Agder, Fakultet for samfunnsvitenskap.