Arkitektur og pedagogikk i samspill eller motspill? – om betydning av koherens mellom planlegging og etablering av nye typer barnehagebygg.

Det overordnede formålet med studien er å undersøke samspillet mellom arkitektur, fysisk miljø og pedagogisk innhold i barnehagen i lys av de siste ti årenes utvikling mot en høyere andel base- og sonebarnehager i Norge. Base- og soneorganisering betyr at utformingen av barnehagen er mer åpen og fleksibel med flere fellesarealer og større variasjon i rom og arealer. Studien ser nærmere på bygningsplanleggernes intensjoner og den etterfølgende bruken av byggene. I studien søker forfatterne å få svar på spørsmål som: Hvilke intensjoner hadde arkitektene og beslutningstakerne med utformingen av de nye barnehagebyggene og hvordan ble de tatt i bruk? Hvordan ble barnehagestyrere og assistenter involvert og informert da de skulle overta de nye byggene, og hvordan foregikk oppstartsprosessen av den nye barnehagehverdagen?

Resultatene viser at personalet som jobbet i de nye barnehagebyggene, hadde svært lite kunnskap om intensjonene bak utformingen av byggene. Personalet fikk dessuten bare begrenset hjelp til å etablere det pedagogiske arbeidet i de nye fysiske omgivelsene. Ifølge forfatterne tyder resultatene på at bygningsplanleggernes ønske om å reformere barnehagebyggets utforming tilsynelatende var større enn evnen til å sette personalet inn i intensjonene med bygget og byggets struktur, selv om det faktisk var personalet som til sjuende og sist skulle ta det i bruk i praksis. Det viser at fysiske endringer ikke fører til endret praksis i seg selv. Måten ulike barnehagebygg tas i bruk på, er avhengig av det pedagogiske personalets erfaringer, oppfatninger og kompetanse.

Ifølge forfatterne understreker resultatene av studien hvor viktig det er å involvere personalet i endringer som omfatter barnehagens fysiske rammer.

Forskerne intervjuer to arkitekter, én enhetsleder med ansvar for planlegging i bydelen og fire fagledere/styrere fra tre forskjellige barnehager. Disse tre barnehagene fungerer som caser. I tillegg består det empiriske materialet av observasjoner og dokumenter som er sentrale for planleggingsprosessen og byggingen av de nye barnehagene, samt av data fra fokusgruppemøter og observasjoner gjort i en annen bydel. De sistnevnt dataene, dvs. de som er samlet inn i en annen bydel, brukes som en referanse som kan speile og bekrefte funnene fra de tre case-barnehagene.

Evenstad, R. & Becher, A.A. (2015). Arkitektur og pedagogikk i samspill eller motspill? – om betydning av koherens mellom planlegging og etablering av nye typer barnehagebygg. Nordisk Barnehageforskning 10(2), 1-20.